USF VERFTET // BERGEN // 2024
24 MAY - 1 JUNE
1973 // Den første festivalen
Det heter seg at Nattjazzen ble etablert som en motkulturell reaksjon på de borgerlige Festspillene. Blant unge mennesker på 1970-tallet, en tid hvor det norske samfunnet var preget av opprør mot etablerte normer, kultur og politikk, kan nok en slik oppfatning ha eksistert. Realiteten er likevel at Festspillene var helt avgjørende for Nattjazzen som arrangement de første årene, og at de to organisasjonene levde i et symbiotisk forhold hvor de hjalp hverandre med å oppfylle viktige behov.
​
Utelivet i Bergen på 1970-tallet var svært begrenset. Det eksisterte ingen nattklubber og det ble ikke skjenket alkohol etter klokken elleve på kvelden. Festspillene så dette som et problem, noe som gjorde byen lite attraktiv for de mange internasjonale gjestene. Bergen Jazzforum (BJF) hadde blitt etablert i 1972 av en gjeng lokale og tilflyttede musikere og studenter. Målet var å etablere en scene hvor bergensjazzen kunne vokse. I BJF fant Festspillene dermed en samarbeidspartner som var motivert for å arrangere konserter og å drive nattklubb, og slik gi et tilbud til fest- og drikkelystne gjester. For BJF var Festspillenes kontakter i kommunen avgjørende for at de fikk bevilling til å drive nattklubb – Bergens første!
​
Den første Nattjazzen var ikke en festival i nåtidens betydning. «Night Jazz», som den ble kalt, var en 15 dager midlertidig jazz-klubb som presenterte to artister hver kveld. Den amerikanske tenorsaxofonisten Dexter Gordon (1923-1990) ble i forkant markedsført som det utvilsomme høydepunktet. Gordon hadde vært en viktig bidragsyter til den amerikanske «bebopen», sjangernyskapningen som fra tidlig 1940-tallet erobret jazz-publikummet med sine mange akkord- og toneskifter og sitt høye tempo. Også bergenserne hadde stiftet bekjentskap med og latt seg begeistre av Gordon da han på 1960-tallet hadde blitt backet av Eivinn Sannes trio på Hotell Neptun. Men i 1973 befant Gordon seg på et helt annet sted i karrieren. Sterkt ruset, måtte han snu på Flesland uten å ha spilt en tone, og skuffede arrangører og publikummere måtte konstatere at den første Nattjazzen gikk uten de store navnene.
​
Programmet i 1973 var i det hele tatt av en ganske annen art enn hva nåtidens publikum er vant med. Ni artister, de fleste av dem lokale, spilte til sammen 31 konserter. Pianisten Dag Arnesen fikk sin Nattjazz-debut på den første festivalen med Bergen Balladeorkester, som spilte hele seks konserter! 50 år etter er en fortsatt vital Dag Arnesen nr 1 på listen over de med flest spillejobber på Nattjazz. Mangelen på store navn heftet heller ikke ved den første Nattjazzen: «Det svinger i Håndverkeren» var overskriften i den første rapporten fra festivalen i BA.
​
Kombinasjonen av levende musikk og ølsalg til langt på natt ga smekkfulle lokaler med rundt 300 publikummere hele perioden. En fornøyd økonomiansvarlig kunne hver kveld gå hjem med «sekken full av penger». I nåverdi omsatte festivalen for drøyt 420.000 kroner, og overskuddet var på hele 125.000. At den amerikanske stjernepianisten Oscar Peterson, som hadde spilt i Grieghallen i regi av festspillene, visstnok trakterte pianoet gjennom et langt nachspiel trakk vel heller ikke ned helhetsopplevelsen.
Den første festivalen satte tonen for Nattjazzens år på Håndverkeren, med fulle lokaler og solide overskudd. Fram til midten av 1980-årene ble overskuddet fra festivalene brukt til å finansiere klubbdriften i Bergen Jazzforum. Nattjazz ga slik avgjørende bidrag til at Jazzforum kunne utvikle seg til å bli en av de mest aktive jazzklubbene i landet, og at lokale musikere fikk en stabil scene hvor de kunne utvikle seg.
1974 & 1976 // Jan Garbarek Kvartett. Radka Toneff Kvartett
Jan Garbarek (1947-) var det største navnet da den andre årgangen av «Night Jazz» ble arrangert i 1974. Det var særlig platene Afric Pepperbird (ECM, 1970), SART (ECM, 1971), Triptykon (ECM, 1973), i tillegg til samarbeidet med Keith Jarret på Belonging (ECM, 1974), som virkelig bidro til å etablere Garbarek som en av de mest nyskapende stemmene på den internasjonale jazzscenen.
​
For den fortsatt ganske urutinerte gjengen som sto bak den andre Nattjazz-festivalen, huskes Garbarek likevel for langt mer enn stjernestatus og musikalske bidrag. Ifølge første styreleder, Dagfinn Strønstad, var Garbarek «helt spesiell» i måten han engasjerte seg for norsk jazz. Han stilte moderate krav til honorar, og på Bergen Jazzforum hadde han til og med spilt «på døren».
«Publikum kan glede seg til en kjempeavslutning», skrev Bergens Tidende forventningsfullt i 1974. Kvartetten, som foruten Garbarek selv besto av Jon Christensen (trommer) og svenskene Palle Danielsson (bass) og Bobo Stenson (piano), spilte de tre siste kveldene av festivalen.
Garbarek kom igjen som hovedattraksjon på festivalen ved både 10, 20 og 30-års jubileet, i tillegg til i 1989 og 1994.
1978-1979 // Første år på "Senteret". Cornelis Vreeswijk.
Etter fem år med base på Håndverkeren måtte Nattjazzen lete etter nytt tilholdssted. Gjennom vinteren 1977-78 var det usikkert om det i det hele tatt ble festival i 1978, før det ble klart at Nattjazz, slik Bergen Jazzforum hadde gjort før dem, kunne ta i bruk studentsenteret på Nygårdshøyden.
​
Med et publikumsareal som rommet ca. 800 publikummere, ble festivalens kapasitet på «senteret» mer enn doblet sammenlignet med Håndverkeren. Festivalene på senteret huskes gjerne for sine lange køer, og for røykfulle og tettpakkede konsertlokaler. Festivalens identitet ble formet mer i retning av sosial yngleplass. Senteret var likevel i høyeste grad et sted for musikk.
​
Den første festivalen i 1978 bød på et bredt program med sterk lokal profil. «Grillen» var scenen for flesteparten av hele 12 bergensbaserte grupper, hvor en travel Frank Jacobsen bak trommene holdt takten i halvparten av dem. Kjente artister som Radka Toneff Kvintett og Knut Risnæs Kvartett, og for bergensere nye bekjentskaper som Monette Sudler og Champion Jack Dupree, ga programmet en bredere nasjonal og internasjonal profil.
​
Festivalens høydepunkt var tromme-legenden Art Blakey (1919-1990) og hans Jazz Messangers. Blakeys Nattjazzkonsert var ment som starten på en norgesturne. Men Blakey avbrøt turneen etter at bandets russiske trompetist, Valerie Ponomarev, fikk sin innreisetillatelse inndratt. For Nattjazzpublikummet ble Blakey-konserten dermed en uventet eksklusiv opplevelse.
​
1979, Cornelis Vreeswijk
1979-festivalen ble åpnet i Konsertpaleet med en i tiden svært omtalt artist: Cornelis Vreesvijk (1937-1987). Vreesvijk er i ettertiden først og fremst kjent som visesanger, og nevnes i den sammenheng ved siden av andre storheter som Evert Taube og Jacob Bellman. Konserten ble markedsført som et av festivalens høydepunkt og er et eksempel på at Nattjazzen tidlig søkte å profilere seg ved å booke artister fra jazzens grenseland.
​
1979-utgaven av Vreesvijk kom i form av et samarbeid med den svenske sekstetten Jazz Incorporated. Bandet presenterte materiale fra både Jan Johanson, Charlie Parker og Vreesvijk selv. Prosjektet kunne således synes som skapt for Nattjazzen, men mottakelsen var blandet. Bergenspressens utsendte mente publikum særlig hadde virket å sette pris på en 45 minutters lang turne gjennom utvalgt Parker-materiale. Men Vreesvijks vokale prestasjon hadde stått i veien for en god helhetsopplevelse. Han «gjør seg nå en gang best som trubadur» var dommen. Den norske visesangeren Ole Paus spilte samme kvelden på konsertpaleet og kom i motsetning til Vreesvijk svært godt fra det.
Sett i ettertid er Vreesvijk-konserten et tidlig eksempel på at Nattjazz i sin 50-årige historie sjeldent har hatt en rendyrket jazz-profil. Festivalen har ofte hatt «headlinere» som har beveget seg i sjangerens grenseland, med appell langt utenfor jazzens kjernepublikum. Ideen har vært at artister med bred appell trekker flere publikummere til festivalen og gir flere muligheten til å oppdage og fatte interesse for jazzmusikk, og at dette gir festivalen bedre økonomisk grunnlag for å presentere en bredde av jazz for kjernepublikummet. Vreesvijk-konserten er kanskje et eksempel på at man ikke alltid lykkes med å treffe både kunstnerisk og kommersielt gjennom slike bookinger.
1980 // Carla Bley. Det skandinaviske jazz ensemblet.
Carla Bley og DSJE som høydepunkt på en av de beste festivalene.
Blant publikummere og frivillige som var med det første tiåret står festivalene i 1980 og 1981 som milepæler i Nattjazzhistorien. I både 1980 og 1981 tok Nattjazz initiativ til å skape et ensemble bestående av de fremste innen skandinavisk jazz: Det skandinaviske jazz ensemblet (DSJE), som i hvert tilfelle skulle jobbe med en orkesterleder av topp internasjonalt format.
​
På 1970- og 80-tallet var Carla Bley (1936-) og Gil Evans (1912-1988) regnet blant de fremste arrangørene for større ensembler. Konsertene med Bley 1980 og Evans i 1981var innbringende og populære. Det er likevel konserten i 1980 med Carla Bley og DSJE som virkelig står igjen i Nattjazzens kollektive minne.
​
«Jeg elsker å lyve», «jeg hater jazz». Carla Bley var en sitatmaskin, og både riks- og bergenspressen hadde overskrifter og ingresser spekket med fraser hun villig hadde lirt av seg under forberedelsene. For festivalorganisasjonen var hun visstnok ikke alltid enkleste å ha med å gjøre: «Hon va ikkje grei før den første flasken gin, og etter den andre ble hon veldig kranglete». Først og fremst framsto Bley likevel som en takknemlig og kreativ orkesterleder. Hun kunne ikke fullrose ensemblet sitt nok, og ville helst ha med seg bergenspianisten Dag Arnesen tilbake over Atlanteren.
​
I 1980 hadde Bley i to tiår framstått som en fritenker på den internasjonale jazzscenen. Til Nattjazz i 1980 kom hun med nykomponert musikk som i etterkant ble utgitt på platen Social Studies (Watt/ECM, 1981). Blant komposisjonene som ble framført i Bergen og utgitt på Social Studies, regnes låten med den norske tittelen Utviklingssang som et høydepunkt Bleys katalog. Utviklingssang ble skrevet som en protestsang, dedikert samenes kamp mot utbyggingen av Alta-vassdraget. Det er en dypt melankolsk ballade som formidler Bleys fortolkning av det tap av natur og historie norske samer ga uttrykk for under kampen. Låten står slik igjen som et eksempel både på Bleys musikalske talent, og hennes sosiale orientering som komponist.
​
DSJE-prosjektene var svært kostbare og hadde ikke latt seg realisere uten at Festspillene tok på seg mye av den økonomiske risikoen. Inntektene ble delt: Festspillene tok inntektene fra en konsert i Grieghallen, mens Nattjazzen fikk inntektene fra en konsert på senteret. At prosjektene ble framført i to settinger med svært ulikt publikum bidrar kanskje til å forklare deres status i historien. At Nattjazzen tok liten økonomisk risiko med prosjektene, ga dem samtidig stor frihet i resten av programmeringen. Og 1980-festivalen står igjen som en av de sterkeste i festivalens 50-årige historie.
Programmet viste en stadig voksende bredde i den bergenske jazzscenen, hvor nå veletablerte musikere som Per Jørgensen, Frank Jacobsen og Dag Arnesen kunne høres i spann med nye stemmer. Jon Balke, som gjennom 1980-tallet skulle markere seg som en sjangeroverskridende gjenganger på norske jazz-scener, spilte med tre band. Man kunne høre andre avholdte norske musikere som Radka Toneff og Knut Risnæs, mens rumenerne i Benone Damian var tilbake etter et fyrverkeri av en konsert i 1979. Ved siden av Carla Bley, inneholdt programmet store internasjonale navn som Kenny Drew, George Adams og Don Pullen, og ikke minst avant-gardisten Pharoah Saunders.
​
Arvid Genius, jazzmusikeren og skribenten som i sin tid var med i BJF og som ofte har framstått som kritisk til Nattjazzens program, erkjente i Bergens Tidende etter Saunders' konsert at «selv Coltrane ville vært fornøyd».
1981-1984 // Bergensbølge. Masqualero.
«Bergensbølgen» med Son Mu og Ny Bris
Uttrykket «bergensbølge» er brukt i en rekke sammenhenger for å beskrive hvordan musikere fra Bergen for en tid har inntatt en sentral posisjon på den nasjonale musikkscenen. På 1980-tallet hadde også jazzen sin bergensbølge. Bølgen av jazz som kom fra Bergen besto av en rekke musikere som gikk igjen i ulike konstellasjoner. Sett i ettertid er det likevel bandene Son Mu og Ny Bris som står igjen som de fremste.
​
Ny Bris debuterte på Nattjazz i 1981 med Dag Arnesen (piano), Kåre Garnes (bass), Per Jørgensen (trompet og vokal), Ole Thomsen (gitar), Frank Jacobsen (trommer) og Olav Dale (saksofon). Son Mu debuterte i 1982, ledet av Knut Kristiansen (piano), og hadde som Ny Bris Olav Dale og Frank Jacobsen som sentrale medlemmer, i tillegg til Arild Seim (gitar) og Gaute Storaas (bass, ble etter hvert erstattet av Yngve Moe).
​
Både Son Mu og Ny Bris hentet inspirasjon utenfor jazzen og var dermed del av en bredere trend som gjaldt innen både jazzen og andre sjangre på 1980-tallet. Mens Ny Bris musikk kunne framstå som en ganske uhemmet lek med ulike tradisjoner, var Son Mus musikk en mer forpliktende flørt med karibisk musikk, særlig salsa. Begge ble etterspurte innslag på norske jazzfestivaler i 1980-årene og markerte seg som sterke liveband som spilte avansert, men samtidig for mange tilgjengelig musikk.
​
I Nattjazz-sammenheng gikk de fra å være typiske lokale innslag i 1981 og 1982, til etter hvert å bli headlinere og garantister for fullt hus. Son Mu figurerte ved flere anledninger i den utvidede utgaven Papa Mu og ble gjenforent på Nattjazzen i 2001. Det kan stå som en markering av Ny Bris betydning for bergensjazzen og Nattjazzen, at de ved 50-års jubileet kommer tilbake i en ny versjon: en ny Ny Bris, fortsatt med Dag Arnesen som et kreativt sentrum.
1984, Masqualero
Arild Andersen på bass og Jon Cristensen på trommer. Jon Balke på piano, Tore Brunborg på saxofon og Nils Petter Molvær på trompet. Masqualero var et møte mellom to generasjoner av jazzmusikere og står igjen som en vital vending i norsk jazz. Om det finnes noe sånt som en norsk jazz-kanon, har albumdebuten Masqualero (ECM, 1983) en sentral plass i denne!
​
Masqualero debuterte på Nattjazz i 1984, i en tid hvor festivalen hadde vist seg gradvis mer åpen for andre sjangre enn jazz, og hvor en rekke jazzmusikere også tøyde jazzens yttergrenser. I et program som likevel var toppet med internasjonale jazznavn som Max Roach, Joe Henderson, Airto Moreira og Michael Urbaniak, ble Masqualero-konserten av BTs Geir Johnson opplevd som et av festivalens «absolutte høydepunkt»: «en utsøkt blanding av dvelende ballader og hissige improvisasjoner», «en kulturell renovering» som «pekte framover mot en annen musikk som ennå ikke er dagligdags». Mens programmeringen de siste årene hadde gitt Johnson grunn for å stille spørsmål ved jazzens posisjon på Nattjazzen, så han Masqualero som en bekreftelse av Nattjazzens plass som ikke bare musikkfestival, men en jazzfestival å regne med.
​
Masqualero returnerte til Nattjazzen i 1986, 1988 og 1990. Fra norsk presses side har superlativene sittet like løst hver gang. Mens også internasjonal jazzpresse har sett Masqualero som et uttrykk for at den norske jazz-scenen ikke bare har glimrende musikere, men at de også kan spille «ekte jazz», hadde bandet et uttalt ambivalent forhold til jazzbegrepet. I forkant av Nattjazz-konserten i 1986 uttalte Arild Andersen at de i grunn var «usikre på om det var jazz de spilte». Selv hadde de begynte å betegne musikken for «tilt-musikk»: som «noe skjevt – litt ute av balanse». Denne ambivalensen hos Masqualero er kanskje også er treffende for de stadig nye generasjonene av norske jazzmusikere som på 1990- og 2000-tallet har gjort norsk jazz til eksportvare.
1985-1989 // Sidsel Endresen. Marylin Mazur.
1988, Sidsel Endresen
Sidsel Endresen (1952-) debuterte på Nattjazz i 1984 med 1980-talls fenomenet Chipahua Soul Survivors. I 1988 gjorde hun sin første jobb på festival under eget navn, i en sekstett frontet av Jon Eberson og Endresen selv. I 2002 fremførte hun bestillingsverket Living Rooms på Nattjazz.
Endresen har siden 1980-tallet trolig vært en viktig bidragsyter i å utvikle vokalmusikk i Norge. Som mangeårige lærer ved Musikkhøyskolen i Oslo har Endresen formet og vært forbilde for en lang rekke av vokalister. Ikke minst har hun selv vært en stilskaper. Mens stemmen hennes har en umiskjennelig klang som på et vis har gitt henne et gjenkjennelig uttrykk, har hun kompromissløst gått inn i nye prosjekt uten å se bakover mot det forrige. Nattjazzpublikumet har også fått lytte til Endresens musikalske vandring gjennom stadig nye samarbeidsprosjekt: Som med Jon Eberson på slutten av 1980-tallet, Bugge Wesseltoft på 1990-tallet, Christian Wallumrød på 2000-tallet, eller Stian Westerhus på 2010-tallet.
​
I 1988 samlet Sidsel Endresen «fullt hus og stormende jubel» i en festival som på to ulike måter pekte mot Nattjazzens framtid. Trass i et sterkt program, med en bredde av lokale, nasjonale og internasjonale artister som Son Mu, Masqualero og Modern Jazz Qt., stikker 1988 seg ut fordi Nattjazz først gang gikk med underskudd. 1988 var således en tidlig smak på tiden etter, hvor festivalen har hatt sterkere konkurranse om publikum og hvor de økonomiske resultatene har vær mer varierende.
​
1989, Marilyn Mazur’s Future Song
Marilyn Mazur (1955-) og prosjektet Future Song ble ansett som et av de store høydepunktene på festivalen i 1989. Den dansk-amerikanske perkusjonisten Mazur var da et svært «hot» navn i internasjonal jazz og samarbeidet med folk som Miles Davies og Gil Evans. I 2022 opptrer Mazur med Jon Balke og Torben Snekkestad.
​
Future Song var et prosjekt Mazur «drømte» fram mens hun spilte med Miles Davies. Det var fra starten et samarbeid over landegrenser, med flere norske og nordiske musikere. Ved siden av Mazur har norske trommeslageren Audun Kleive vært motoren bak et ofte komplekst perkusivt lydbilde.
​
Marilyn Mazur har på flere måter vært en pioner i internasjonal jazz: Hun var et tidlig eksempel på en markant instrumentalist som skapte seg et navn gjennom samarbeid med etablerte storheter, og som selv og ble en ettertraktet headliner på jazzfestivaler verden over. Hun frontet også det rene kvinneforetaket Primiband, som Nattjazzpublikummet kunne høre i 1983.
Den bergenske jazzscenen og Nattjazzen har som jazzen ellers vært svært mannsdominert. Fra 1973 til 1987 lå andelen band med kvinner, med et unntak, under 17 prosent. Tre av festivalene gikk av stabelen uten kvinnelige musikere på scenen! I mange tiår, og i sterk grad på 1970- og 1980-tallet, var det også slik at de kvinnene som var en del av jazzen var vokalister. Ved siden av Mazur, var den før omtalte Carla Bley og den britiske blåseren Barbara Thompson de eneste kvinnelige bandlederne på Nattjazzen på 1970- og 1980-tallet som ikke var vokalister.
1990-1993 // Mari Boine. Veslefrekk.
1990, Mari Boine
Mari Boine (1956-) var på 1990-tallet en av flere som brakte samiske kulturtradisjoner ut til et bredere publikum.
Boine markerte seg som musiker ved å blande samisk joik med genre som folk og rock. Hennes andre soloalbum Gula Gula (Idut, 1989) fikk Spellemannsprisen i åpen klasse, og ble året etter utgitt på Peter Gabriels selskap RealWorld. Boines tekstlige univers er i hovedsak på samisk og for de fleste trer kanskje joiken fram først og fremst som et musikalsk bidrag.
Boine har samtidig også vært en tydelig stemme for samenes sak. Låten Oppskrift for herrefolk, den eneste norskspråklige på Gula Gula, retter en real bredside mot norske myndigheters måte å håndtere den samiske minoriteten: La språk og kultur få sin plass på museum / Som forskningsobjekt, og turistatraksjon / Hold festlige tala på hvert jubeleum / La splittes og dø det som var en nasjon
​
Da hun debuterte på Nattjazz i 1990, var Boine et typisk uttrykk for strømninger i tiden. Nattjazz ble en av mange plattformer hvor urfolkskultur ble gjort kjent for et bredere publikum. Boine besøkte festivalen flere ganger i 1990-årene. I tillegg ble Nattjazzpublikummet kjent med andre formidlere av urfolksmusikk, som samiske Nils-Aslak Valkepää (1989) og mongolske Sainkho Namchylak (1994).
​
1993, Veslefrekk
Veslefrekk debuterte på Nattjazz i 1993, forsterket av den da mer renommerte trompetisten Nils Petter Molvær. Bergenspressen tok ikke særlig notis av konserten. Men for de som overvar det som ble en av de siste konsertene på senteret, må det ha vært en opplevelse til forundring. Konserten med Veslefrekk varslet på sett og vis nye tider.
​
Trioen bestående av Arve Henriksen (trompet), Ståle Storløkken (tangenter) og Jarle Vespestad er definerende for en rekke trender som har satt sitt preg på norsk jazz fra midten av 1990-årene, og for måten den norske jazzscenen er blitt oppfattet i internasjonal jazzpresse: Som en scene befolket av skolerte musikere, vel verserte i jazzens tradisjoner, men hvor ivrig improvisasjon får forrang for nedarvede skjema, og hvor musikken slik kan utfordre folks oppfatning av hva jazz kan være.
​
Veslefrekk-konserten i 1993 er også spesiell fordi den representerte Nattjazz-debuten for tre musikere som i ettertid har utallige nattjazz-jobber bak seg med andre band, og hvor et fellestrekk er at mange av musikerne i disse bandene har bakgrunn fra den såkalte jazzlinja ved konservatoriet i Trondhjem. Band som Farmers Market, Stoken Experience, Food, The Trio, Bol og Køhn/Johansen sekstett.
For Nattjazz er alle disse bandene, sammen med andre band som også hadde utspring fra jazzlinja, forbundet med et mer grunnleggende skifte i festivalens programmering. Nattjazzen ble stiftet med et uttalt mål om å fremme bergensjazzen, og lokale band utgjorde kjernen i programmet til godt utpå 1990-tallet. Dette målet ble forlatt første halvdel 1990-årene, og programmet fikk de neste 10-15 årene gradvis sterkere preg av band som hadde utspring fra jazzlinja i Trondheim.
Veslefrekk har etter debuten spilt en rekke konserter på Nattjazz. Ikke minst i 1997, hvor de første gang samarbeidet med støymuskeren Helge Steen. Samarbeidet ble starten på det svært produktive og etterspurte improvisasjonsbandet Supersilent.
1994 // Første festival på Verftet.
Da Nattjazzen i 1977 ble tvunget ut av Håndverkeren og fant sitt nye tilholdssted på Studensenteret var det i realiteten en helt ny festival som tok form. Lokalene var flere og større, og mulighetene for å øke omsetningen og bredden i programmet vokste. Innflyttingen på Kulturhuset USF, den gamle sardinfabrikken på Nordnes, skulle fra 1994 få liknende effekter.
​
Det var ikke bare huset som var nytt i 1994. Jon Skjerdal hadde avløst Pål Gjersum som jazz-general høsten 1992. Med ny ledelse og med nye lokaler signaliserte festivalen nye og høyere ambisjoner enn tidligere. Nattjazzens tid på USF ble innledet med flere tusen publikummere og legendariske The Band på plassen utenfor fabrikklokalene.
​
På senteret hadde festivalen som regel to hovedscener. På USF har festivalene hatt minst tre. I 1994 kunne man høre større artister som Brecker Brothers, John McLaughlin, Mari Boine og Salif Keita i Trædesalen. Sardinen ble for det meste befolket av lokale jazzband som Orleysa, Hot Cargo, og Vincze/Søbstad Group. I tillegg kunne smalere eller mer uprøvde prosjekt gis plass på Scene USF eller Cinemateket. Festivalen nøyde seg likevel ikke med lokalene på USF.
​
Før 1994 hadde Nattjazzen sporadisk tatt i bruk lokaler utenfor sitt faste tilholdssted. De første årene etter flyttingen til USF var det regelen at de gjorde det. I 1994 kunne publikum blant annet høre Jan Garbarek Quartet. i Johanneskirken, Big Town Playboys på Torgallmenningen, og den danske bassisten Niels Henning Ørsted-Pedersen sitt bestillingsverk «Uncharted land» i Grieghallen.
​
1994-programmet fikk enkelte til å murre over at programmet inneholdt vel mye som ikke var jazz. Men Jon Skjerdal virket i pressen lite bekymret. I sedvanlig avslappet stil mente han at diskusjoner om jazz eller ikke jazz ikke var spesielt interessante. Det viktige var at musikere fikk muligheten til å utvikle seg og at publikum likte det det så og hørte. Muligens til publikums frustrasjon, men helt sikkert til festivalens lettelse, viste det seg også at lange køer og tettpakkede lokaler ikke bare hørte studentsenteret til.
Det hjalp muligens på billettsalget at BT betegnet programmet som et «superprogram». Om det var mongolsk folkesang, amerikansk mainstream-jazz, afrikanske rytmer eller lovende bergenske jazzgitarister, møtte folk opp. 1994-festivalen satte rekord i både besøk og omsetning, og Nattjazzen kunne for første gang på tre år notere seg for et skikkelig overskudd.
1996 - 1999 // Kreativt overskudd, økonomisk fiasko. Vannmannen.
1996, Funk-fest, kreativt overskudd og økonomisk fiasko
19.april 1996 kunne Nattjazz endelig slippe nyheten om at de hadde lokket soulkongen James Brown til Bergen. Den største enkeltbookingen gjennom festivalens 50 år vil nok mange si. Soulkongen var likevel bare en hendelse i en rekke av påfunn som setter 1996-festivalen i et spesielt lys. Programmeringen boblet over av kreative innfall. Men økonomisk ble det hele en katastrofe som satte varige spor i festivalorganisasjonen.
​
1996-festivalen er kanskje det tydeligste uttrykket for hvordan hele tenkningen rundt hva slags festival Nattjazz skulle være gjennomgikk grunnleggende endringer i 1990-årene. Flere år i forkant av 1996 hadde deler av festivalledelsen begynt å turnere de store festivalene i Europa for å hente inspirasjon. Både daglig leder Jon Skjerdal og daværende styreleder Finn Johansen hadde særlig latt seg begeistre av den nederlandske festivalen North Sea Jazz. I svære telt som rommet flere tusen mennesker kunne man høre artister for massene. Store jazzartister, ja. Men ikke bare jazz. Her kunne man høre alt fra legender innen soul, funk og world, til artister med en sentral posisjon i 1990-tallets populærkultur. Kunne man få til noe slik på Nattjazz?
​
Turene til North Sea ga festivalledelsen vyer om å dra Nattjazzen i retning av å bli en av festival av internasjonalt storformat. Festivalene på verftet på 1990-tallet viser tydelig hvordan disse vyene endret programmeringen: Programmet hadde fremdeles en kjerne av jazz, men ledelsen tenkte større og mer variert. Alt i 1995 kunne publikum i kontinental stil høre Herbie Hancock og Mory Kante i telt på plassen utenfor USF. I 1996 kunne man i tillegg til Brown høre Cheb Khalel, sangeren som i løpet av 1990-årene brakte den algeriske folkemusikktradisjonen raî ut til et større publikum.
​
Også utenfor teltet ble programmet preget av festivalledelsens vilje til å se utover jazzsjangeren og tradisjonelle konsertformat. Blant de prosjektene som sitter sterkest i festivalens minne er «Ankle deep». Prosjektet som åpnet festivalen var dedikert Merethe Blinkenberg, danseren og koreografen som på tragisk vis omkom vinteren 1995, og var et samarbeid mellom musikere, kunstnere og dansere. Utenfor kaikanten på USF ble det bygget en scene, senket under vannet slik at den ikke var synlig. Selve forestillingen ble timet etter tidevannet, slik at danserne, til musikk komponert av Ole Thomsen, kunne danse – med vann til anklene.
I tillegg til åpning i vannskorpen utenfor USF, spilte Luluk Purwanto fra en buss på Torgallmenningen, og det var konserter på Akvariet og Ole Bullsplass, i Johanneskirken og Grieghallens Foajé.
Inne på huset sto Røkeriet klart til bruk for første gang. Ved siden av teltet, viste bruken av Røkeriet, med navn som Freak Power, French Funk Fedaration og Brooklyn Funk Essentials, hvordan programmeringen ble dreid i en retning hvor huset skulle fylles gjennom annen musikk enn jazz og hvordan funk var tidens sjanger. Samtidig fikk jazzhungrige bergensere sitt, med amerikanske tungvektere som Dave Brubeck Qt. og Dave Holland Qt., med den lokale jazzscenens hyllest til Charlie Parker, og med jazzlinjfunderte band som Jazzjoikensemblet, Kvitretten og Storytellers. Ikke minst festivaldebuterte Bugge Wesseltoft med New Conception of Jazz, en tidstypisk sammensmelting av jazz og elektronisk musikk som i ettertid ble blant norsk jazz største eksportartikler.
​
Nattjazz anno 1996 bød på et musikalsk variert, kunstnerisk ambisiøst og ikke minst dyrt program. Vyene om å lage en festival av internasjonalt format fikk seg en alvorlig realitetssjekk idet det viste seg at publikum ikke møtte opp i det hopetall festivalledelsen hadde håpt. Avisene skrev at funken og James Brown «reddet Nattjazzen». Men realiteten var at økonomien til 1996-festivalen ikke sto til å redde. Etter hvert som oppgjøret etter festivalen ble klart og underskuddet vokste, søkte Nattjazz-styret å midlertidig kamuflere tragedien med ironi: «Trøsten er at vi ikke snakker om dollar», var kommentaren til underskuddet som i nåverdi tilsvarer 1.3 millioner kroner.
​
Men ironien ble raskt lag til side og lidenskapelig engasjerte Nattjazzere brettet i stedet opp armene for å redde festivalen. 10 av miljøets virkelige ildsjeler stilte personlig garanti for den økonomiske løsningen som gjorde kreditorene tilfredse, og sikret at man kunne begynne planleggingen av 25-års jubileet i 1997.
​
1999, Vannmannen
I 1999 var det den folkekjære Nord-Irske artisten Van Morrison som toppet Nattjazz-programmet. På en musikalsk grunnmur av låter som Gloria (1964) og Brown-eyed girl (1967), og albumet Astral Weeks (Warner, 1968), hadde «Van the man» gjennom mange tiår opparbeidet seg status som en artist i «hall-of-fame»-klassen. Forventningene i forkant av festivalen var dermed høye, og fallhøyden ble stor.
​
Planen var at konserten skulle holdes i den såkalte Kjødehallen på baksiden av USF. To måneder før festivalen hadde Nattjazz passert 2200 solgte og reserverte billetter. Så kom brannvesenet med pålegg om begrensning i publikumsantallet. For å sikre at flest mulig Bergensere faktisk fikk mulighet til å oppleve Van Morrison, ble konserten flyttet ut på plassen foran USF. En nydelig sommerdag med 25 grader og sol gjorde at USF-plassen måtte sprøytes med saltvann for å holde på støvet. Da konserten startet med Little Jimmy Scott var det stor stemning på plassen. Når Van the man inntok scenen kom nordavinden og regnet på typisk bergensk vis som kastet inn over USF-plassen. Det endte – med BAs ord – som en «skandalekonsert».
​
Den erfarne og velrennomerte Van Morrison leverte varene, helt til roadmanageren avbrøt konserten da lysriggen begynte å svaie i vinden. Trass i at publikum taktfast messet «we want more», gikk han av scenen etter en knapp time. Konserten ble fulgt av en flere uker lang offentlig oppvask i avisene. En dypt fornærmet publikummer oppsummerte konserten i BA med å spørre hva slags organisasjon Nattjazz egentlig var: «amatører – eller kyniske utsugere».
​
Bookingen av Van Morrison var nok et tydelig uttrykk for ambisjonen om å gjøre Nattjazzen til en festival av internasjonalt storformat.
2000 - 2003 // Krall og Kyrkjebø. 30-års jubileet. Dee Dee Bridgewater.
2000, Krall og Kyrkjebø i Kjødehallen
Selv om Kjødehallen ble vurdert som for liten for Van Morrison i 1999, ble scenen samme år brukt til størrelser som Salif Keita og John Spencer Blues Explosion. I 2000 sto hallkonsertene i kø.
​
Festivalen ble åpnet i hallen med Nils Petter Molvær, som til jazzmusiker å være lå uvanlig høyt på salgslistene etter albumet Khmer (ECM, 1998). Molvær ble fulgt av Cesaria Evora, «dronningen av morna», EBU Orchestra ledet av Bugge Wesseltoft og Lars Gudim, og det japanske Shibusashiruza Orchestra. Det klare kommersielle høydepunktet var «stjernetreffet», som BT kalte det, mellom den canadiske jazzdivaen Diana Krall og Bergens egen Sissel Kyrkjebø.
2300 sittende publikummere fikk oppleve Sissel og «jazzens nye førstedame». Backet av et sterkt Bergen Big Band, framførte Sissel og Diana amerikanske crooner-klassikere og avsluttet det hele med Amazing grace.
​
For Nattjazz i 2000 var hallkonsertene utvilsomt viktige. Billettsalget var langt over budsjett, noe som bidro til å slette gjeldsetterslepet fra den økonomiske fiaskoen i 1996. Vel 20 år etter Sissel og Diana framstår det samtidig som noe av en raritet at en Nattjazz-konsert følges av en avissak hvor Rune Larsen forteller at han ble rørt til tårer. Sett innenfor konteksten av Nattjazzens femti år, sier konserten mye om om spennvidden og skiftene i programmeringen
2002, 30-års jubileet
«Hvis solen skinner i Bergen i slutten av mai kan vi love en real folkefest», lovte festivalgeneral Jon Skjerdal i forkant av Nattjazz 2002.
​
Programmet i 2002 hadde en særdeles bred profil. Av artister som var viktige både kommersielt og for Nattjazzens jazzidentitet på den 30 festivalen, står Jan Garbarek i en særstilling. I 1974 hadde Garbarek vært festivalens første store navn, og han hadde spilt ved tidligere jubileum. Han bekreftet sin status i 2002 ved å selge ut to konserter i Grieghallen. Foruten Garbarek, var Sidsel Endresens bestillingsverk Living Rooms et prosjekt med høy kunstnerisk prestisje.
​
Tonen ble satt ved at åpningsarrangementet ble en av de største publikumssuksessene i festivalens historie. I samarbeid med Festspillene hadde Nattjazzen satt opp en scene på Torgallmenningen og skapt et publikumsareal hvor det ble anslått å være opp mot 5000 mennesker.
​
For en festival som har sjelen sin i jazzen, må det derfor ha kjentes ekstra godt at åpningen kom i form en jazzfest i et av Bergens viktigste byrom. Zawinul Syndicate, ledet av den 76-årige og fortsatt svært spreke Joe Zawinul, krydret med det portugisiske vokalfenomenet Maria Joâo, holdt publikum i gang i nær to timer. Senere samme kveld fylte de Røkeriet på USF.
​
Nattjazz 2002 var i det hele tatt spekket med artister som appellerte til ulike publikumssegment og som trakk folk til huset. De mest jazzinteresserte kunne kose seg med norsk og internasjonal mainstream-jazz som Urban Connection, Knut Risnæs Qt., Kenny Garrett og Eliane Elias, eller med friere musikk fra Aaly trio og Håkon Kornstad Trio.
​
USFs storstue, Røkeriet, ble fylt kveld etter kveld. De etnointeresserte fikk sitt med Natascha Atlas og Cheick Lô. Reunion med Son Mu og Chipahua trakk 1980-tallets nostalgikere. Bergen Big Band med gjestevokalister som Tor Endresen og Erik Røed fikk Røkeriet til å svinge med et repertoar av Frank Sinatras største hits. På den tiden populære norske band som Bel Canto og Kaizers Orchestra trakk et bredt segment av unge voksne. Ikke minst fikk de svenske rockerne i Kent dampen til å stå ut av Røkeriet. Det skapte også problemer at mange publikummere ikke hadde fått med seg at de ikke hadde kjøpt billett en enkelt Kent-konsert, men til et helhusarrangement med flere konserter. Mange møtte derfor opp kort tid før Kent skulle på scenen, og kom ikke inn.
​
Det var ikke bare åpningen på Torgallmenningen som brakte festivalen ut til et ikke-betalende publikum. Hele 12 gratis utekonserter, de fleste på Vågsallmenningen, ga publikum smakebiter fra hovedprogrammet. Det viktigste arrangementet på Vågsallmenningen var et bestillingsverk for ungdom skrevet og arrangert av perkusjonisten Terje Isungset. Rythmdoctors var en fusjon av rytmisk improvisasjonsmusikk, med elementer av Hip Hop, og hvor lyden av og basketspillere fra Ulriken Eagles og live skating ble samplet inn som rytmiske element. Det sto ikke på vilje, da frivillige Nattjazzere natten før konserten demonterte en svær skateboardrampe på Bønes, fraktet den med politieskorte til Vågsallmenningen, skrudde den opp og lot den stå for konserten, før den ble demontert, fraktet tilbake og skrudd opp igjen på Bønes. Det måtte til for å få samplet de skaterne!
​
Summen av arrangementene i 2002 satte en besøksrekord som gjorde Nattjazzen til Norges største jazzfestival. Forklaringen bak de 37.000 registrerte besøkene lå i et bredt program med noe for alle, et ambisiøst format som krevde mye av organisasjonen – og ikke minst at Bergen fikk den solen festivalorganisasjonen trengte for å få i stand den folkefesten Jon Skjerdal hadde lovt.
​
2003, Dee Dee Bridgewater
Dee Dee Bridgewater (1950-) er en jazzsangerinne og artist av den typen som har en helt selvfølgelig plass på jazzfestivaler. I så måte kom Nattjazz-debuten i 2003 sent.
​
Bridgewater markerte seg fra 1970-tallet som vokalist innenfor tradisjonell amerikanske orkesterjazz, og ble kjent gjennom samarbeid med musikere som Dizzie Gillespie, Dexter Gordon og Max Roach. Samtidig bygget hun karriere på Broadway. Alt i 1975 vant hun Tony Award som beste kvinnelige skuespiller for rollen i musikalen The Wiz, som året etter vant Grammy for årets musikalalbum. Som skuespiller huskes hun trolig likevel best for rollen som Billie Holiday i Lady Day (1986), en rolle hvor hun kunne spille ut sitt fulle register som skuespiller og sangerinne.
​
Spennvidden i Bridgewater sin karriere er fundamentet for at hun har kunne opparbeide seg rykte som ikke bare en sterk jazzvokalist og formidler av «the american songbook», men også en liveartist med et sjeldent nærvær. Hun var «vulgær, sensuell og glitrende», og maktet på sjeldent vis å forene «rå folkelighet med forfinet vokalkunst», mente BTs Einar Engelstad etter Bridgewater-konserten konserten i 2003.
Ti år etter, i 2013, var Bridgewater tilbake på Nattjazz og fikk æren av å åpne et nyrenovert Røkeri.
2007 // Sharon Jones & The Dap Kings
Den amerikanske soul-vokalisten Sharon Jones (1956-2016) og musikerne The Dap Kings er trolig den konserten som sitter sterkest i bevisstheten fra 2007-festivalen.
​
Sharon Jones hadde bakgrunn som gospelsanger, fengselsbetjent og sikkerhetsvakt. Jones var godt voksen da hun i 1996, etter å ha imponert som backing-vokalist for bandet Soul Providers fikk sjansen i et mer profesjonelt format. Soul Providers skulle senere forvandle seg til nettopp The Dap Kings, et band med en utpreget evne til å holde stødig og svingende groove.
​
Med Dap Kings i ryggen ga Jones på 2000-tallet ut en rekke kritikerroste album. De ble populære blant DJer og hyppig innslag på både jazz og rockefestivaler. Som frontfigurer for selskapet Daptone Records fikk Jones sog bandet mye av æren for at både soul og funk ble revitalisert som populære sjangre på 2000-tallet.
Med et musikalsk uttrykk og en autensitet som fikk Røkeriet til å høres ut som en bule i en 1970-talls blaxploitation-film, holdt de publikum i gang i flere timer pinsehelgen 2007.
2009 // Stein & Mari
«Eksperimentelt nok til at det ikke var helt dagligdags kost. Samtidig så pass jordnært at et ordinært musikkøre aldri falt av i svingene». Slik ble Nattjazzdebuten til duoen Stein og Mari beskrevet i BT.
​
Duoen Stein og Mari består av Stein Urheim (1979-) og Mari Kvien Brunvoll (1984-), begge med bakgrunn fra Griegakademiets jazzlinje. Begge kjennetegnes av det som gjerne er jazzmusikerens særmerke: Trygg i eget uttrykk, teknisk briljant og med en evne til å skape det som for lyttere framstår som genuine lytteropplevelser.
Begge er også feirede i jazzsammenheng, som mottakere av Vossajazzprisen og andre priser. Ingen av dem er likevel spesielt kjent for å spille jazz, i alle fall ikke i den formen folk snakker om når de bruker uttrykk som «ekte jazz». Musikken er gjerne lavmelt og vakker, tar nesten alltid en overraskende retning, men har tilsynelatende få kontaktpunkter med tradisjonell jazz.
​
Stein og Mari har de siste 10-15 årene markert seg som to av flere sentrale nye stemmer på den bergenske jazz- og improvisasjonsscenen med bakgrunn fra Griegakademiet. Ved siden av andre musikere med samme bakgrunn, som Øyvind Skarbø og Øyvind Hegg Lunde, representerer Stein og Mari en ny generasjon av lokalt forankrede musikere som har satt sitt preg på Nattjazzen.
2012 // Bydelsfestivalen i Vågsbunnen
Gjennom 50 år har Nattjazzens format blitt endret flere ganger. Med et unntak har samtidig en viktig side ved formatet stått uendret. Med unntak av Nattjazz 2012 har alle festivalene hatt base i et hus. Nattjazz 2012 var til forskjell en bydelsfestival uten et klart festivalsentrum, plassert «i sentrums mest sjarmerende bydel» - slik innsalget av planen overfor lokalpolitikerne sa.
​
Bilder av sommerlig kledde og smilende folkemasser tett stimet sammen mellom de små husene i Skostredet understreker hvor ulikt dette var tidligere festivaler. En «smittende suksess», ble det kalt i BT. Festivalen demonstrerte potensialet som lå i bydelen. Halvveis i festivalen hadde Nattjazz nådd 90 prosent av budsjettet, og det lokale næringslivet jublet over en nær kontinuerlig gatefest. Sett i ettertid er det derfor på sett og vis vanskelig å se for seg at denne festivalen kunne holdt til et annet sted. Men det var slett ikke gitt at Nattjazz 2012 skulle bli avholdt i Vågsbunnen som en bydelsfestival. Tvert om. Da det ble avgjort at USF skulle gjennom en større renovering, søkte festivalorganisasjonen mot det kjente. Mot et annet hus som kunne romme hele festivalen. Ubrukte industritomter, den gamle brannstasjonen i sentrum. Det manglet ikke på forslag. Men alle var for små eller rett og slett for krevende å gjøre om til festivalområde.
​
Det var Jonathan Krzywinski, Nattjazzens problemløser nummer én, som hadde ideen. Gjennom mange års faglig virke hos Byantikvaren og med kontor i enden av Østre Skostredet, så Jonathan mulighetene som lå i bydelen og den kulturelle merverdien som lå i å arrangere Nattjazzen her. Han hadde den den faglige tyngden og organisasjonsforståelsen som trengtes for å overbevise andre om at Nattjazz 2012 kunne og burde avholdes i Vågsbunnen. Ikke minst hadde han lokalkunnskapen og stå-på-viljen som måtte til for å føre an i den mange uker lange dugnaden som krevdes for å omskape området til en liten festivalby med konsertlokaler hvor Nattjazz kunne presentere både stort og smalt. Nattjazz 2012 hadde ikke blitt det den ble uten Jonathan.
​
Festivalområdet i Vågsbunnen tok i bruk lokaler som hadde blitt brukt til konserter og annen kultur tidligere, og areal som ble bygget opp fra grunnen av. Området hadde fire faste scener, og flere mindre ute- og innescener som ble brukt sporadisk.
​
Banco Rotto ble delt i to, og bararealet med inngang nærmest Skostredet fikk scenenavnet «Banken». Banken huset artister som Kurt Elling, The Bad Plus og Needlepoint. Musikk i en uformell setting for publikummere med klar interesse for jazz og beslektet rytmisk musikk. Korskirken ga artister en mer «formell» innramming, og krevde et disiplinert sittende publikum.
Med kapasitet opp mot 400, ble Korskirken brukt til en mer akustisk setting, ofte med dempet og tilgjengelig jazz- og improvisasjonsmusikk, som solokonserter med Ståle Storløkken og Bugge Wesseltoft gjorde solo-konserter, men også større og mer rytmisk orienterte ensembler som Bergen Big Band og Hannah Paulsberg Concept. «Trykkeriet», et nedlagt trykkerilokale, ble rigget spesielt for festivalen. Trykkeriet rommet 70 publikummere, huset frijazz, støy- og annen improvisasjonsmusikk, med band om Splashgirl, Andtratx og Marvel Machine.
De artistene man regnet med ville trekke mest folk spilte på «Kaien», en utescene med plass til vel 1500 publikummere, rigget til på en parkeringsplass som lå gjemt bak husene i Skostredet og Østre Skostredet. Særlig første del av festivalen, stimet folk sammen på Kaien i varmende vårlig kveldssol for å høre amerikanske Esparanza Spalding, Göran Bregovic’s balkanske festmusikk og de svenske kultrockerne i Bob Hund.
​
De enkelte scenene hadde sin sjarm og fungerte for formålet. Men det var stimene mellom Nattjazzens provisoriske scener og de faste skjenkestedene som skapte «gatefestene», med tørste og tilfredse bar- og festivalgjester som slentret mellom konserter og andre møteplasser og utvekslet lytteropplevelser og annet.
Selv om temperaturen bokstavelig talt sank andre halvdel av festivalen og viste hvor avhengig en slik festival var av været, var det hele så vellykket at festivalledelsen vurderte om man skulle bli i Vågsbunnen. Da USF i 2013 igjen sto klart, med et nyrenovert og teknisk opprustet Røkeri og med nye bar og konsertarealer, ble helhetsvurderingen likevel kostnadene og risikoen i Vågsbunnen var for høy og de langsiktige mulighetene på USF for interessante. Det ble dermed med et kort intermesso i byen, før Nattjazzen gikk tilbake til å kultivere festivalområdet på USF.
2013 // Reggie Watts
«Komiker, musiker og performanceartist» i en og samme person. Det var Reggie Watts som fikk æren av å avslutte Nattjazz 2013.
​
Watts studerte jazz første halvdel av 1990-tallet. Han etablerte seg som musiker som frontfigur for Maktub, en gruppe som opererte i grenselandet mellom hip hop, soul og rock, og som kyeboardist i bandet til Wayne Horitz, en annen sjangeroverskridende artist. Watts begynte tidlige å eksperimentere med å «loope» musikken live, og fra tidlig 2000-tall integrerte han i stadig større grad komiske elementer i musikken. På basis av denne mixen av komikk og musikk bygde han karriere utover 2000-tallet gjennom radio, Youtube og ikke minst komikanalen Comedy Central. Da han spilte på Nattjazz i 2013 var han virkelig begynt å bli et kjent navn.
​
Yo, Uh. Word. Adjective. Pronoun. Adverb. / Run on and on and on. / Where my gerunds at? / Parenthetical, uh.
Watts tekster gir ikke mening, og det er vel hele poenget. Watts har selv uttalt at han ønsker å «disinformere» og «disorientere» publikum. Live framstår han som et komisk, musikalsk enmanns absurdteater. Han er en mer enn stødig instrumentalist, en glimrende og uforutsigbar beatboxer, og har en svær stemme som kontrollert vandrer i et tonelandskap som spenner over flere oktaver.
Dansende, ristende av latter, eller gapende over kombinasjonen av kreativ looping og musikalsk briljans. Watts etterlot Nattjazzpublikummet fjetret. To år senere var han tilbake for en ny runde.
2015 // Emilie Nicholas
Det var med en elektronisk engelskspråklig coverversjon av Dum Dum Boys-klassikeren Pstereo Emilie Nicolas i 2013 spilte seg inn i norske lytteres bevissthet. Låten var et bestillingsverk til Pstereo-festivalen i Trondheim. At Nicolas fikk denne bestillingen er et tydelig bevis på at noen tidlig skjønte at Nicolas hadde et potensiale utover det å være vokalist utdannet ved jazzlinja i Trondhjem.
​
Nicolas vant spellemannspris som beste debutant og beste popartist for albumet Like I’m a warrior (Universal RCA, 2014). Nicolas særegne klang og teft for store og fengende låter gjorde henne til et populært innslag på norske festivaler. Jazzbakgrunnen gjorde at hun også hadde særlig appell for festivaler som Nattjazz.
På 1990- og 2000-tallet søkte Nattjazzen å gi festivalen kommersiell appell med store internasjonale artister. En slik profil ble vanskeligere å opprettholde av flere grunner. Turnemønstrene ble endret og sponsormarkedet tørket inn i siste halvdel av 2000-tallet. Handlingsrommet krympet. Samtidig har festivalen bevisst lagt om profilen, og formulert en ambisjon om å bli mer «progressive»: Målet er at 70 prosent av musikken på festivalen skal være skrevet det siste året før festivalen.
Et svært lydhørt publikum fylte Røkeriet til randen da Nicolas spilte siste lørdagen i 2015. Som headliner er Emilie Nicolas slik et godt eksempel på at mål om presentere ny, og gjerne nyskapende musikk, lar seg kombinere med kommersiell appell og smalere økonomisk handlingsrom.
2019 // Skarbø Skulekorps. Hedvig Mollestad.
Skarbø Skulekorps
Korpsbevegelsen fikk et uventet løft når Øyvind Skarbø sitt bestillingsverk Skarbø Skulekorps debuterte i Røkeriet i 2019. Siden den gang har korpset marsjert inn på konsertscener i både inn- og utland, samt gitt ut to egne album. Korpset ble sist sett i beste sendetid på Lindmo.
Hedvig Mollestad Thomassen
Med det prestisjefulle oppdraget om å skrive bestillingsverket til Vossajazz i 2018 markerte gitaristen Hedvig Mollestad Thomassen at hun var blitt en viktig aktør i norsk jazz. Mottakelsen av Ekhidna¸ som verket het, ved urframføringen på Voss gjorde at det ble også regnet som et av høydepunktene på Nattjazz samme år. Innspillingen av verket fikk senere både Edvard-prisen og Spellemannsprisen.
Mollestad har samarbeidet med en lang rekke artister både innenfor og utenfor jazz. De fleste forbinder henne kanskje med sin egen trio. Hedvig Mollestad trio, som i tillegg til Mollestad selv består av Ivar Loe Bjørnstad (trommmer) og Ellen Brekken (bass), leverer en kombinasjon av jazz- og hardrock som har gjort dem populære på både jazz- og rockescener.
Sett i et jazzhistorisk perspektiv er Mollestad også interessant som uttrykk det økende antall markante kvinnelige instrumentalister innenfor norsk og nordisk jazz. Fram til 1990-tallet kunne antallet kvinner som hadde spilt på festivalen telles på to hender og andelen kvinnelige instrumentalister én. Etter 2005 har andelen band med kvinnelige musikere med få unntak ligger over 35 prosent, og 2019 var andelen første gang over 50. Stadig flere av disse kvinnene er instrumentalister, og de er oftere aktive i flere band på samme tid.
​
Andelen kvinner på norske festivaler har vært et hett tema, særlig etter 2010. Nattjazzen har som mange andre måtte tåle kritikk for å ha for få kvinner på programmet. At kvinneandelen på Nattjazz er på vei opp skyldes dels mer bevisst programmering, men også at selve jazzscenen er i endring. At kvinnelige musikere, bokstavelig talt, lager mer lyd vil trolig bidra til å styrke rekrutteringen av fremtidige kvinnelige jazzmusikere. Dette er en gledelig selvforsterkende effekt som igjen vil gjøre festivalenes jobb enklere i fremtiden.
2020-2021 // Jazzfestival i koronaens tid
Våren 2020 vil bli husket lenge, men neppe for live musikkopplevelser. For Jon Skjerdal ble det første året siden 1993 at han ikke arrangerte Nattjazz. For både han og resten av festivalorganisasjonen ble våren et slags vakuum, og i et vakuum er det lite man kan gjøre.
​
Et arrangement ble det likevel. I Håkonshallen kunne noen få i festivalledelsen og teknikerne høre et band ledet av trompetisten Mathias Eick framføre Kind of blue – Miles Davis nyskapende album fra 1959. Prosjektet var et samarbeid med Festspillene, og var ment som en feiring av 50’års jubileet for utgivelsen. Mens få fikk være fysisk til stede og høre bandet live, gjorde streamingen at konserten likevel er den Nattjazzkonserten som er gått ut til flest folk.
​
Når beslutningen om at Nattjazz 2020 ble avlyst var tatt, var det en slags lettelse å spore i organisasjonen. Man slapp all usikkerheten knyttet til om og hvordan en festival eventuelt kunne bli arrangert. 2021 ble noe helt annet.
​
I planleggingsfasen til 2021 festivalen ble det tidlig klart at man kunne arrangere festival i en eller annen form. Det var også klart at festivalorganisasjonen syntes ett års lediggang var nok. Resultatet av planleggingen ble en 16 dager lang festival med to konserter hver dag. Hvor mange publikummere man kunne slippe inn var lenge usikkert. I starten var det maks 100, men i løpet av festivalen ble tallet oppjustert. Kravene knyttet til avstand, smittesporing og smittevern gjorde at man måtte legge mye mer i planlegging og beredskap. Det var det laveste antallet konserter på en Nattjazz siden siste året på Håndverkeren i 1977, men også den lengste festivalen og den som har skapt krevd arbeid per konsert.
​
For konserthungrige publikummere tilbød festivalen konserter som på sett og vis var skreddersydd for et disiplinert og lyttende publikum. I et tydelig oppmerket Røkeri kunne publikum sitte i ro og lytte til konsertene, mens travle servitører kom med det de ville ha. Programmet var også godt tilpasset et slik format. Det er mest rendyrkede programmet av norsk jazz siden de første årene på Håndverkeren. Festivalen åpnet med Osingen Marius Neset og Bergen Big Band, etterfulgt av Hanna Paulsberg Concept. Arild Andersen Group spilte to kvelder, og publikum fikk nå sjansen til å høre Kind of Blue-prosjektet live. Det passet seg kanskje også for en festival av et såpass dempet format, at den rommet Nattjazzhistoriens første disputas: Kjetil Møster – Playing the Electrick Saxophone.
Da festivalen i 2020 ble avlyst ble mange av artistene overført til programmet for 2021. Og da det ble klart at 2021-festivalen ble avgrenset og uten internasjonale gjester, ble mange igjen overført videre til 2022. At disse musikerne har ønsket å «bli med videre», sier vel sitt om den usikkerheten som har preget deres hverdag. I 2022 er endelig tiden kommet, for John Scofield, Avishai Cohen, og mange, mange flere.